Da Anna nevnte alumnigjenforeningen, klarte jeg knapt å ta øynene fra telefonen.
Hun sto ved kjøkkenbenken, håret flettet i en løs knute, akkurat som hun pleide når hun prøvde å høres fri ut i en viktig sak.
Bak henne, som vanlig, var det kaos. Ett barn klarte ikke å finne en sko. En annen klaget over matteleksene sine. Spedbarnet slo på brettet på barnestolen med en skje.
Livet vårt. Høyt. Vanlig. Full.
"Neste måned feirer de sitt tiårsjubileum," sa hun lett. "Jeg tenkte på å dra."
Jeg brast ut i latter et øyeblikk.
Ikke fordi det var morsomt. Fordi det virket unødvendig.
"Hvorfor?" spurte jeg.
Hun blunket. "Hvorfor hva?"
"Hvorfor gå?" spurte jeg og lente meg tilbake i stolen. "Å kunne fortelle alle at du er hjemme og tørker nesen hele dagen?"
Hun snudde seg sakte mot meg.
"Co?"
Jeg trakk på skuldrene, irritasjonen bygde seg opp et sted, noe jeg ikke så nøye etter. "Kom igjen, Anna. Klassekameratene dine er sannsynligvis kirurger, advokater, bedriftsledere. Hva synes du? At du bare er en husmor?"
Dette ordet hang i luften som røyk.
Jeg så straks forandringen—måten armene hennes spente seg og leppene strammet seg til en smal strek.
"Å," sa hun stille. "Det går bra."
Ingen roping. Ingen tårer. Hun vendte seg tilbake til vasken og fortsatte å vaske opp.
Hun dro ikke på alumnigjenforeningen.
Og i noen dager snakket hun ikke med meg.
Hun svarte på praktiske spørsmål – når slutter fotballtreningen, trenger vi melk når vi må betale strømregningen. Men varmen er borte. En liten latter. En fraværende hånd på ryggen min da hun gikk forbi meg nedover gangen.
Om natten lå hun på den andre siden av sengen, kroppen hennes dannet en stille vegg som jeg ikke klarte å klatre over.
Jeg sa til meg selv at hun var overfølsom.
Jeg sa til meg selv at jeg bare var ærlig.
To uker senere dukket en stor eske opp på verandaen.
Annas navn var tydelig skrevet øverst. Ingen returadresse.
Hun lå oppe og la babyen da jeg bar ham inn.
Nysgjerrigheten vant.
Jeg sa til meg selv at jeg bare sjekket etter skader. Jeg åpnet den.
Og jeg kjente noe synke inni meg.
